Vårfluepuppe
Tekst og foto: Bjørn Mikael Pettersen
Det siste dagslyset ga elva et trolsk og mystisk utseende. Den ble som en skattekiste som skiftet i farger og nyanser, slik den sakte beveget seg gjennom landskapet. Det er en god følelse å ligge i gresset og fyre et lite kaffebål nede i vannkanten, samtidig som man betrakter naturen på sitt aller vakreste.
Berit og jeg hadde fisket denne strekningen i et par dager nå og fått godt med fisk. Formiddagene hadde gitt noen gode klekninger av døgnfluer, samtidig som maursvermingen var i full sving. Fisken hadde derfor vaket villig vekk, stort sett hele tiden. Slikt lyder jo på det nærmeste som søt musikk i fluefiskerører.
Men likevel, det som hadde vært det mest interessante for meg denne ettermiddagen, var en observasjon av noen forholdsvis store klekkende vårfluer inne i en grunn bukt litt oppstrøms.
Nå er det slik at jeg har vært fluefisker og binder i snart 30 år, men navn på alle mulige insekter det kan jeg ikke. Det har liksom aldri betydd så mye for meg. Det viktige for meg er å kjenne igjen steder og biotoper jeg har observert de forskjellige fluene, slik at jeg ved en senere anledning ikke stiller med helt blanke ark. Ikke fordi det er jo ofte der de største utfordringene ligger.
Det som var underlig med denne situasjonen var at noe ikke stemte. Jeg hadde sett slike klekkende store vårfluer før, men da var det i en helt annen biotop. Det var i et stort fjellvann. Da hadde jeg kommet opp i en enorm klekking av vårfluer midt på lyse dagen. Grunnen til at jeg oppdaget det, var noen skikkelige flotte vakeringer uten for et sivbelte. Jeg kunne ikke se noen insekter på vannet, men fisken vaket jevnlig rett uten for sivet. Slikt er jo til å bli frustrert av.
Jeg må le for meg selv når jeg tenker på hvordan jeg hadde krabbet ut i myra. Slik at jeg ikke skulle skremme fisken for å se hva den tok. Til slutt hadde jeg vann oppunder haka og gjørma tøt mellom fingrene.
Men til gjengjeld fikk jeg se de store klekkende fluene. Som hang rett under og i vannfilmen. Uten at fisken ble skremt. Det viste seg at vårfluene krabbet opp på sivene for å klekke. Men mange av dem ble tatt av en liten bris og drev sakte rundt utenfor sivluggen. Noe fisken til sin store glede hadde oppdaget.
Nå er det sikkert mange imitasjoner som er laget til slikt fiske, men jeg syns det er mest spennende å finne på ting selv.
Jeg hadde plukket med meg en vårflue ute fra sivet, slik at jeg kunne betrakte den på nært hold. Fasongen på vårflua skulle jeg vel klare å etterligne. Men å få den til å sveve rett under vannfilmen kunne by på større utfordringer. Etter en del tenking og prøving kom jeg frem til et mønster som kunne funke. Jeg hadde laget en kropp av poliesjennile. Det fine med den er at den ikke trekker nevneverdig med vann. Og så laget jeg vingesekker av polie garn. Det pleier jeg stort sett bestandig ha på slike fluer. Det fungerer helt utmerket. Jeg la så et stort fallskjermhakkel oppe på flua, slik at den skulle flyte på det. Sam tidig tenkte jeg at det store litt glisne hakkelet kunne imitere be vegelser fra vårflua.
Med stor glede kunne jeg konstatere fisk på nesten første kast.
Men siden den gangen har flua bare ligget i flue boksen. For jeg har ikke hvert i en lignende situasjon.
Ikke så enkelt
Jeg sitter i elvekanten med flua i hånden mens jeg tenker på historien bak den. Brått blir jeg vekket til denne verden da - Berit sier Der var det en fin fisk oppe. Rett utenfor oss har en fisk begynt å vake.
Den tar ikke mygg, kommenterer hun, til det er vaket altfor kraftig. Så kommer den igjen. Jeg tror jommen det er en harr, sier Berit. Så du hvordan den sprutet i va ket?
Berit er allerede på
vei ut i vannet da jeg sier Vet du hva du skal sette på fortommen, da. Noe
overasket svarer hun Vel egentlig ikke. Kan du ikke forsøke denne, sier
jeg. Hun drar litt på smilebåndet når hun titter på flua og sier Hvorfor
ikke. Du kan godt fette hakkelspissene litt, men forsøk å unngå å få fett på
resten av flua. Da tror jeg den fisker best, sier jeg.
Berit vader litt oppstrøms for fisken. For å få et fint flyt på flua. Hun står å betrakter stedet der fisken har vist seg.
Dette blir nok ikke så enkelt som det så ut som i første omgang, sier hun. Det er en stein på bunnen et par meter ovenfor fis ken, slik at strømmen er svakere der den står.
Det kan ikke bli et langt flyt slik jeg hadde planlagt. Hun vader litt nedstrøms igjen, slik at hun kommer mer rett ovenfor fisken.
Avstanden er nå ikke mer en cirka 15 meter. Hun blindkaster noen ganger før hun setter en trang rask bukt som bråstopper en meter ovenfor fisken. Bråstoppen på snøret gjør slik at fortommen ikke lander snorrett, men derimot blir ligg ende i mange småslynger. Det er helt avgjør ende for at flua skal kunne drifte upåvirket i størst mulig grad.
Flua er nesten u mu lig å se, sier Berit.
Du får forsøke å se
på fortommen.
I samme øyeblikk vaker fisken igjen. Ikke som i stad. Den kommer rolig opp
og ruller sakte men sikkert i overflaten. Tiden står helt stille. Berit er
usikker. Tok den flua, eller?
Å gi et tilslag nå uten at den tok flua hennes, kan ødelegge fisket en god stund fremmover. Så med ett løfter hun stanga. Den står i fullt spenn og fisken raser momentant over mot motsatt bredd.
Jeg fikk se at fortommen strammet seg, sier hun. Samtidig som hun rygger forsiktig inn mot bredden. Hun holder flue stanga høyt i været, for å få mest mulig av fluelina klar av vannet, slik at strømmen får minst mulig press på krokfestet. Fisken har stilt seg opp i den tunge strømmen i yttersvingen på elva.
Nå kjenner man at man
lever! Hvordan skal dette ende? Man får en hel sverm med sommerfugler i
maven og begynner å tenke uklart. Tid og sted blir med et ubestemmelig. Men
samtidig utrolig virkelig. Alle sanser er i helspenn.
Alle timer med fluebinding og kastetrening har gitt av kast ning. Fisken stikker nedover mot en brekkant. Den stopper rett før og man kan slappe av. Be gynner å sveive inn snøret så raser det ut igjen. Fisken er langt fra trett ennå. Slik forsetter det. Minutter er som timer. Fisken begynner å ta kortere utfall forsøker å stikke seg bak noen steiner.
Dette går aldri bra med 0,13-spiss!
Men jo! Hun klarer å få presset den ut i strømmen igjen. Utrolig hvor mye den spissen tåler. Harren viser nå ryggen i overflata, kun noen meter fra stangspissen. Stangen løftes in stinktiv høyt for å dempe eventuelle raske utfall. Og det kommer like overraskende uansett hvor forberet man er. Den styrter brått fremover for så og komme rett oppi luften. Samtidig som harren rister på ho de for å bli kvitt den lille stikkende tingen i kjeften.
Da med et er den kjørt. Den kommer sigende inn halvveis på siden og fiskeren kan løfte den forsiktig klar av vannet.
Berit står å beundrer en harr på cirka ett kilo. Det er ikke en kjempe men en flott fisk.
Etter et par bilder blir den sendt tilbake til sitt rette element.
Berit spør Hvordan kom du på å forsøke den flua? Jeg forteller henne om de vårfluepuppene jeg hadde sett tidligere på ettermiddagen. Jeg tenkte kanskje fjellflua kunne funke. Noe den absolutt gjorde. Samme kvelden tok vi noen flere fine fisker på denne flua.
Denna artikel var publicerad i Flugfiske i Norden, nr 3, 2007
Är du intresserad av att prenumerera på FiN, så kan du beställa en prenumeration genom att klicka här och fylla i det då visade formuläret.
© Copyright 2007 Flugfiske i Norden